Når kjærleiken er usynlig. Og synlig.

I går var jeg på julemiddag i et felleskap jeg har tilhørt lenge. Jeg merker at siden jeg har deltatt mer i høst så ser de andre meg også tydeligere. Det er godt, dette å være en av mange. Og når jeg gikk derfra fikk jeg en stor juleblomst med meg hjem. Jeg ble så rørt, det kom uventet - og vi som få en slik hilsen er noen få utvalgte. Nå står den på mitt hvite Ellipsebord. - Og snart kommer han også, som kan lukte inn den svake fornemmelsen av blomster hos meg.

Men det er ikke bare han jeg har nær nå i desember. Jeg sender invitasjoner til de jeg elsker, ringer de som jeg ikke kan møte - og jeg elsker tiden mellom alt det sosiale. Denne helgen vil bli slik - tid til å reflektere over meg i tiden. Og om jeg skal tørre å virkelig elske igjen. Jeg har vært et brent barn - men det er jeg som har tillatt disse følelsene i meg selv.

I går gikk vi tur med utsikt ut over Oslo. Jeg nyter å være i noe nytt - lære et annet menneske å kjenne. Være åpen og undrende - sammen. Og så ser jeg alt det vakre i ham. Et slikt blikk som berører det ytre ved et menneske - og som trenger seg dypere inn i det mennesket som går der sammen med meg.

Vi har et prosjekt sammen nå. Ta på oss brodder og gå inn til den nye DNT hytte - tegner av Snøhetta. Så hviler jeg i det - og venter ikke, men blir glad når det tikker inn en invitasjon om at den turen står for dør.

Julen nærmer seg - jeg hviler i en egen balanse. Og lar alt bare bero. For de ting kommer til meg som er ment for meg. Forvarsel kalles det - når et streif av et møte utvikler seg videre til noe tilnærmet guddommelig vakkert.

Jeg vil både være innenfor - og utenfor. En betrakter til mennesker i byens førjulsenergier. Og være i et lite univers med et menneske som gjør meg så godt.

“Accept the things to which fate binds you, and love the people with whom fate brings you together, but do so with all your heart.”

— Marcus Aurelius